Om lønnsomhet, bearbeiding og minstepris

Om lønnsomhet, bearbeiding og minstepris

Av adm. direktør Svein Ove Haugland, Norges Råfisklag.

Advokat Torben Foss i PWC, tar i et innlegg i Fiskeribladet 25.1.19. til motmæle mot min påstand om at «PWC bommer når de peker på minstepris-systemet som årsak til dårlig lønnsomhet i fiskeindustrien». Foss sitt innlegg inneholder så mange unøyaktigheter og feile påstander at jeg må bruke plass på å svare.

Innledningsvis var min hovedkritikk av PWCs påstand i «Sjømatbarometeret», at de overhode ikke omtaler omleggingen til bruk av dynamiske minstepriser. Dette har vært i drift hos Råfisklaget siden 2016 og er den viktigste omleggingen av minsteprissystemet de siste årene. Ordningen er framforhandlet mellom fiskeindustrien og salgslagene og innebærer at minsteprisen nå beregnes hyppigere enn før og ved hjelp av omforente og forhåndsdefinerte parametere i en formel. I denne formelen er utviklingen i det nasjonale/regionale råvaremarkedet tillagt større vekt enn utviklingen i eksportprisene. Alle de tre største salgslagene har nå dynamiske minstepriser på de viktigste fiskeslagene.

Det er med andre ord direkte feil når Foss påstår at fiskerne nær sagt automatisk legger enhver økning i verdien av et bearbeidet produkt, inn i minsteprisen. Dette burde Foss vite all den tid han oppgir å ha jobbet med Råfiskloven i Fiskeridepartementet i en årrekke. Minsteprisene til salgslagene, enten de er dynamiske eller forhandlede, må ta høyde for at alle de viktigste produktanvendelsene av et fiskeslag skal kunne ha en lønnsom produksjon. Minsteprisen blir aldri bestemt utelukkende av den mest lønnsomme eller verdiskapende bearbeidingen.

Vinteren 2018 var den dynamiske minsteprisen for torsk hos Råfisklaget ca kr 21,50 mens faktisk pris til fisker var kr 25,60. Hvordan Foss og PWC kan mene at det er minsteprisen som i dette tilfellet er en barriere for økt bearbeiding i Norge, er ikke enkelt å forstå.

Foss hevder også at minsteprisen er blitt et symbol som «… har en overveiende negativ effekt». Dette mener jeg også er helt feil. Minsteprisen har stor betydning som sikkerhetsnett for den minste og minst mobile flåten som ofte ikke oppnår den samme prisen som større og mer mobile fartøy oppnår. Dette er også den grunnleggende meningen med minstepriser. Råfisklaget er opptatt av hensynet også til denne flåten og at de skal kunne omsette sine produkter med sikkerhet for at betalingen er i overensstemmelse med markedssituasjonen.

Det er riktig som Foss påpeker at «Det går lang tid mellom hver gang et salgslag fastsetter en minste lovlige omsetningspris som er i konflikt med markedsprisen», men jeg sliter med å forstå hvorfor han mener dette er et paradoks. Salgslagene har jo nettopp ansvar for å sørge for at minsteprisene er tilpasset markedssituasjonen.

Avslutningsvis kommer Foss med en hyllest til vertikal integrasjon som løsning på utfordringen med lav bearbeiding i Norge. Her kan jo analysemiljøet til PWC starte med en lønnsomhetsanalyse av industridelen til de integrerte selskapene vi har hatt i hvitfisksektoren i en årrekke. De kan kanskje også analysere årsaken til at bare 16 % av laksen bearbeides i Norge mens 58 % av torsken blir bearbeidet. Laksen er jo som kjent ikke «belemret» hverken med minstepris i råvaremarkedet eller deltakerlov – så hvorfor er da bearbeidingsgraden så lav?

31.JAN.2019