Hvem skal eie fiskebåten?

Lederartikkel i magasinet På første hånd 2/2014, skrevet av Svein Ove Haugland, Ass. direktør.

Mens markedene i Europa er i ferd med å stabilisere seg og pris­kurvene for vår høyt elskede torsk endelig igjen peker oppover, pågår det et viktig utredningsarbeid som vil prege fiskeridebatten i 2015. «Sjømatindustriutvalget» eller det såkalte «Tveteråsutvalget» skal i desember legge fram sin rapport med anbefalinger om hvordan man kan øke lønnsomheten i den norske sjømatindustrien.

 

Så langt er dryppene fra utvalgets arbeid kommet i form av bestilte rapporter fra norske forskningsmiljøer. To av rapportene går direkte inn på fiskernes sentrale lov­verk og på stabiliteten i kvotefordelingen mellom flåtegruppene i fiskeflåten.

Vi har i dag et hovedprinsipp om at fiske­båter skal være eid av fiskere som er aktive på båten eller i administrasjonen på land. Dette er et godt prinsipp som er forankret i deltakerloven. Hva er mer riktig enn at de som er ute og drifter på havet også som hovedregel skal eie båtene de drifter med? Deltakerloven er selveierdemokrati i prak­sis, og dette er jo mange opptatt av.

Så er det gitt noen dispensasjoner hvor industribedrifter har fått kjøpe trålere for å styrke grunnlaget for industridriften på land. Man har med andre ord fått prøvd ut såkalt vertikal integrasjon hvor industrien eier fiskeflåte. Nesten 50 prosent av de nor­ske trålerrettighetene i torskefisket er i dag eid av industriselskaper med dispensasjon fra deltakerloven. Før man går løs på det gjeldende lovverket, må det være naturlig å se på den industrielle effekten av eksis­terende vertikal integrasjon. Nå argumenteres det for at deltakerloven skal svekkes eller sågar fjernes. Begrunn­elsen for dette er bl.a. at industrien skal kunne sikre seg bedre kontroll med sin rå­stofftilførsel gjennom å eie fiskebåter. I dag kan en fiskeindustribedrift eie inntil 49,9 prosent av en fiskebåt, men dette er tyde­ligvis ikke nok for alle.

Hva skjer hvis man svekker eller fjer­ner deltakerloven og samtidig løser opp på kvotefordelingen mellom flåtegruppene? Det vil medføre at alle, dog forhåpentligvis bare norske, personer og organisasjoner kan eie fiskebåter. Det er neppe mulig å begrense et utvidet eierskap bare til fiske­industrien. Hvordan skal i så fall en slik avgrensning foretas? Over tid vil man så få et økt innslag av investorer i fiskeflåten som utelukkende eier fiskebåter ut fra fi­nansielle motiv og som er lokalisert andre steder enn i fiskerisamfunnene. Er det en ønsket utvikling å svekke eiermiljøene langs kysten? Foretrekker virkelig norsk fiskeindustri at fiskebåtene skal være eid av aksjefond og spekulanter bosatt i utlandet framfor at fiskebåtene er eid av naboene deres?

Med et økt press på å betjene avkastnin­gen til finansielle investorer, vil man få et krav om raskere strukturering med færre og større båter, gjerne med fryseri om bord slik at man kan selge i det globale marke­det i stedet for det lokale. Dette vil kanskje isolert sett øke avkastningen for fiskeflåten, men er det virkelig dette norsk bearbei­dingsindustri ønsker seg? Vi som ikke er særlig tess som håndverk­ere, vet at det er vesentlig enklere å rive ned enn å bygge opp. Denne lærdommen bør våre politikere ta med seg når de skal vurde­re framtidig eierskap til flåten. Den norske fiskeflåten er en suksesshistorie der dagens eiere og mannskaper er ryggraden i den nærings­- og bosetningsstrukturen vi har på kysten. Er dette noe man vil gi slipp på?

Magasinet På første hånd 2/2014

Bilde: Charles A. Aas